2. søndag i åpenbaringstiden


Her finner du bibeltekst og preken for 10. januar.

 

Dagens evangelietekst: Mark 1, 3-11

En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans stier rette!
Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

 

Åpenbart - en tekstrefleksjon av sokneprest Stina Frøvoll Torgauten

Når noe er så tydelig at det ikke er til å ta feil av kan vi si at det er åpenbart. Noe er åpenbart urimelig, åpenbart feil eller åpenbart en dårlig idé. Det kan også handle om noe som plutselig blir klart for oss. Tåken letter, vi ser ting klart og skjønner hvordan alt henger sammen.

 

Når vi bruker ordet i religiøs sammenheng mener vi gjerne at noe kommer til oss utenfra. Et budskap vi ikke selv finner på eller er herre over. Johannes’ åpenbaring, Bibelens siste bok, handler om de tingene Gud lot Johannes se, ikke ting Johannes selv syntes virket klokt. Tida i kirkeåret mellom jul og faste kalles åpenbaringstida. Gjennom denne tida åpenbares Jesus for oss gjennom tekstene som leses og prekes over i kirka. Budskapet åpenbares; det kommer til oss utenfra og vi skal se hvordan ting egentlig henger sammen. Det er ikke vårt eget verk eller vår egen fortjeneste – det kommer til oss.

 

Når noe kommer til oss utenfra mister vi litt kontrollen. Det er ikke vi selv som bestemmer hva som skal komme. Det er ikke alt vi med hele oss kan si at vi forstår. Det er mye det er vanskelig å gi vanntette begrunnelse og forklaringer på. Som kristen (som menneske, for den del) kan det ofte være vanskelig å forstå Gud. Det kan være krevende å måtte svare for det kirken til enhver tid gjør. Det kan være fristende å fylle igjen hullene selv, å selv ta kontroll. Få det til å gå opp. Ta kontroll over Gud og Guds meninger og hensikter. Ofte er det lett å forveksle Gud med sin egen fornuft eller samvittighet.

 

Jeg tror at Gud har gitt oss både fornuft og samvittighet for å bruke den. Men jeg tror det er lurt å kalle det nettopp det, vår egen fornuft og samvittighet. Ikke påberope oss, enten for oss selv eller andre, å snakke med Guds røst.

 

Jeg tror det kan være en god øvelse å prøve å miste kontrollen over Gud. Innse, og innrømme, at det ikke er alt en forstår. Paulus skriver om hvordan vi nå ser ting i et speil, i en gåte. Det er krevende å ikke ha svar på alt. Men det er ærlig. Og jeg er ganske sikker på at ærlighet er en god ting.

 

I søndagens evangelietekst gir Johannes liksom stafettpinnen videre til Jesus. Johannes har kalt folk til omvendelse, han har forkynt om Guds rike, og han har døpt. Men han har kun gjort klart, gjort så godt han kunne mens han ventet på Jesus, ventet på Messias, han som kommer utenfra. Når Jesus så blir døpt for å bli klar til sin tjeneste, så forstår vi med en gang at her skjer det noe nytt, noe vi aldri før har sett, noe som kommer utenfra. Gud bryter inn i verden og sier: Dette er min Sønn! Jeg tror de som var vitne til det som skjedde må ha kjent på mange følelser. Antagelig også usikkerhet. For hva er egentlig dette for noe? Men jeg tror også det må vært noe som de ikke kunne gå glipp av fortsettelsen på, hvor gåtefullt det enn måtte være.​

 

Tilbake