Hverdagshandlinger som skaper håp

Hver gang vi vasker hendene og holder avstand formidler vi håp. Koronaviruset trives ikke på rene hender og når oss ikke dersom vi holder avstand, slik våre myndigheter anbefaler oss. Rene hender og avstand minsker smittefaren. Gjennom denne dugnaden skaper vi håp om at vi om noen måneder kan ta hverdagslivet tilbake.  For min egen del har jeg aldri vasket hendene så ofte som nå, og jeg registrerer at hendene er sårbare når de vaskes så ofte. Jeg merker også hvordan jeg savner alle dem jeg nå må holde avstand til. Jeg skulle så gjerne gitt dem en god klem.
I år blir det hjemmepåske for oss alle. De av oss som er vant med å være hjemme i påsken, vet hvor stille det kan være i byen i den stille uke, og ikke minst på helligdagene. Min erfaring er at denne stillheten har mye godt i seg. Den bærer våren i seg, skaper forventninger om igjen å gjenoppdage livskreftene i naturen og se fram til varme og solrike sommerdager.  Men denne påsken har også en annen stillhet over seg. En stillhet preget av uro og bekymringer for egen og andres helse. Noen kjenner på usikkerhet for egen arbeidsplass som de er permittert fra, mens andre kjenner på økonomisk utrygghet. 
Min oppgave som prest er å formidle håp. Håp er for meg knyttet til nærvær og relasjoner. Når Johannes i sitt evangelium skriver om hva som skjedde skjærtorsdag: «Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.», blir vi minnet om at vi er elsket. Når Jesus bøyer seg ned og vasker disiplenes føtter, uttrykker han i handling sitt nærvær og relasjon til hver enkelt av dem. Nærvær og gode relasjoner skaper håp for morgendagen.  De gir trygghet ved at vi erfarer at vi ikke er alene.
Når Jesus sier, etter fotvaskingen: «Når jeg jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter», er det en oppfordring om å be for, og å gi tid, omsorg og støtte til våre nærmeste, men også til dem vi vet om som trenger et livstegn, et håpstegn i en krevende tid. Når noen tar kontakt, merker jeg hvordan jeg bringes ut av egne tanker og får et utvidet syn på livet og framtiden.  I de stille dagene er det ekstra godt å høre andres stemme, møte gode blikk, eller se kjente og kjære ansikter på våre digitale skjermer. Selv om vi ikke kan håndhilse og klemme hverandre, er vi håpstegn når vi tar kontakt med hverandre. 
Til og med på langfredag formidler Jesus håp.  Selv om hans aller nærmeste svikter ham, og Pilatus vasker sine hender som tegn på at han ikke vil ha noe med Jesus å gjøre, og dømmer Jesus til døden, holder Jesus fast ved at Gud er der og hører hans rop: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» 
Jesus dør i opplevelsen av å være forlatt og sviktet, men påskemorgen står som et tegn på at håpet lever fordi Gud denne dagen reiser Jesus opp fra de døde. Jesu venner erfarer at livet er sterkere enn døden når Jesus oppsøker dem på påskedag med ordene: «Frykt ikke». Jesu nærmeste omfavner hans føtter og uttrykker sin kjærlighet til ham og de reises opp og møter et ansikt som formidler nåde og fred. Noen dager sener får disippelen Tomas troen og håpet tilbake når han får legge sine hender i Jesu sårmerkede hender. Hender som bærer og favner også oss, ikke minst når stillheten er truende og dagene er krevende. 
Håpet lever fordi Jesus lever. Håpet holder seg ikke på to meters avstand, men er som et godt håndtrykk og en kjærlig klem. Det er min erfaring, min tro og forventning selv om det ligger mørke skyer over årets påskefeiring. 

God påske.
Hilsen Harald Bryne, prost i Nord-Jarlsberg prosti.